Hjemme så prøver vi å ha noe å henge fingrene i om dagen for å få tiden til å gå, og prosjekt uterom er jo perfekt til det. Problemet er bare at vi ikke er enige, og jeg har blitt skikkelig bitch som ikke legger noe som helst imellom.
Ørjan klarer heller ikke tenke klart, for han går jo bare rundt og er dritredd for meg. Ikke fysisk redd for meg altså, men redd fordi jeg er syk. Han sa det, her en ettermiddag, da vi hadde nok en fight om hvor skapet skulle stå. Faen Marna, jeg er dritredd for deg, skjønner du ikke det?!? Så veltet han bålpannen og gikk.
Jeg fikk en reality check, og klarte å slippe frem noen tårer for meg selv. «Lette på trykket» kaller jeg det.
Så ryddet jeg opp bålpanna og fikk i samme slengen montert hengslene riktig. De skal stå inn fra siden slik at de ikke får flamme på seg. Så sovnet jeg på sofaen på verandaen, midt på lyse dagen.
Da jeg våknet så sa jeg unnskyld. For at jeg er så hard, men det er min måte å takle det på.
❤️
Hver enkelt person reagerer forskjellig under en sånn situasjon dere er i, og det er ingen som kan forestille seg, i den villeste fantasi, hvordan dere har det. Det finnes ingen fasit på hvordan dere skal takle dette, og hver og en av dere går med deres egne tanker og følelser i hodet. Det viktigste dere kan gjøre er å snakke sammen, luft følelsene dere har med hverandre når dere trenger det, og ta vare på hverandre i denne vanskelige tiden. (Vet selvsagt at dere gjør det, altså!)
Dere er sterke, og det er enormt stor respekt av deg å dele dette med resten av leserne🙏
Stå på, du er knallsterk Marna!!
Dette kommer til å gå bra❤
Stor klem🙏
❤️
❤️ønsker deg god bedring, stå på💪
❤️
Off skjønner dere begge så godt bare å gå i rundt med en kronisk sykdom gjør att man får sånne reakskjoner å det er jo ikke farlig engang🙈 men å ikke ha kontrollen ovet alt er slettes ikke lett, å det skjer ting med kroppen vi rett og slett ikke styrer over…
Men det er lov til og med for deg Msrns å tillate deg selv å være trist, sint, redd, lei deg å alt som hører til ❤ Gjør det så slipper du å gå som rn «tikkende bombe » iallefall ❤❤❤
Stor stor klem fra Nordmøre💞
Skjønner godt at nervene ligger på utsiden akkurat nå. Da skal det lite til for at det bikker over for dere begge to.
Ventetid er grusomt. Da svinger det fra topp til bunn på et nanosekund. Katastrofetanker og håp om hverandre.
Synes du takler dette så godt du kan. Holde deg i gang med ting, og la dagene gå til du får et svar som du kan forholde deg til.
Er sikker på at dette kommer til å gå veldig bra ❤️ Stay strong
Det er viktig å få lettet litt på trykket.Å få snakket ut! Dette går bra for dere til slutt.
Er jo ingen «fasit» på hvordan man skal håndtere dette..Alle er forskjellige og reagerer forskjellig.
Men kan kjenne meg i gjen i det som du nevner hva Ørjan føler..Stå i sammen, Lett på trykket, om det betyr gnisten fyker.
Stå sterke i sammen gjør dere.Stå på:)
Sender styrke,lykke og ønsker dere alle det beste.
❤️🙏❤️🙏
Kjære Marna ❤
Begge sine reaksjoner er helt normal. Jeg tenker dere er under så stort press. Og det er nesten umenneskelig å gå gjennom. Så da kommer sinne og sorg og alt litt på en gang ❤❤❤ Masse gode tanker til deg og din familie. Tenker masse på deg. Dette skal gå bra ❤❤❤
God klem ifra meg ❤
Blogger selv ❤
Tenker på deg/dere❤️ Krysser fingrene for at alt går bra ❤️
❤️
Lag et kodeord som betyr «nå er det ikke deg jeg er sint på, men verden og livet, beklager at det går ut over deg, jeg skal si unnskyld senere når akkurat denne sinne-bølgen går over». Så slipper dere å forklare hver gang oppførselen er urettferdig eller man sier noe mye skarpere enn man hadde tenkt.
Gode tanker.
Kjære Marna ❤️ En ting vet jeg for sikkert og det er at man aldri kan komme i nærheten av å forestille seg tornadoen som slår deg hardt i bakken og som i løpet av et sekund forandrer livet som du kjenner det når beskjeden om kreft kommer før man har opplevd det selv. Jeg har ikke hatt kreft selv, men jeg har vært der 24/7 og fulgt hvert eneste skritt på veien da min datter var 2,5 og fikk kreftdiagnosen. For meg føltes de små minuttene ut som å bli truffet av en tornado av følelser og tanker, husker ennå at jeg skalv så mye at det tok meg ti minutter å treffe med kortet inn i kortautomaten når jeg skulle betale for å flytte bilen til langtids parkeringen. Så kom ventetiden hvor ingen kunne gi deg svar på om de kunne gjøre noe, i 2 etapper opplevde vi ventetid og drt vil vi fortsette å gjøre for hver MR selv om hun er frisk nå, men det vil bli lettere når man har kunnskapen man får utdelt.. Den første ventetiden var når det var spm om hun kunne opereres og den andre da vi ventet på biopsien, i de øyeblikkene så trodde jeg at det bare kom til å bli verre og at den følelsen ville følge meg hver dag… Men så kom beskjeden om at de kunne operere og at hun fikk behandling, der og da løsnet noe av det vonde og ble erstattet med takknemlighet for at det ikke hadde gått så langt at hun hadde dødd uten en sjanse til å slåss. Hun hadde en av de mest aggressive kreftcellene de hadde sett og en ekstremt skjelden type som ingen andre i Norge har hatt og ingen turte å gi oss en annen prognose enn håp uansett hvor mye jeg maste om at de kunne iallfall gi oss 1%, men av og til så er håp nok til å slå oddsene og skape sin helt egen statistikk ❤️ forteller ikke dette for å skremme deg, men jeg vil gi deg håp om at så lenge det er liv så er det alltid håp ❤️ for meg så ble det ikke verre etter at behandlingen startet, selv om enkelte dager var umenneskelig tunge så viste jeg at hun ble passet på av de beste, de hadde kontroll, jeg hadde kontroll og jeg lærte meg at livet også kan være godt fordi man ikke lengre tar ting for gitt og man opplever hvor sterk kjærligheten kan være ❤️ Det som fikk meg igjennom de tunge dagene var håp, tro og kjærlighet ❤️ under behandlingen så møter man mennesker som forstår, mennesker som får deg til å føle deg som deg, mennesker som man er fri til å føle det man føler irundt og vennskap blir bygd ❤️ Du vil måtte kjempe en umenneskelig kamp og du vil kanskje ende opp med å hate spørsmålet går det bra eller kommentarer som det går bra fra mennesker som aldri har vært i dine sko, dine nærmeste vil forstå at det du foretrekker å bli spurt om er hvordan har du det idag, MEN mest av alt så vil du vite at du er ikke alene og at de som elsker deg og er nærmest forstår fordi de vil også føle at diagnosen er gitt til dere alle for det som skjer med deg psykisk, skjer med de. ❤️ en Berg og dalbane av følelser vil det bli, men ikke glem at hver eneste følelse er viktig å reagere på som du føler du vil reagere på dem, de som elsker deg forstår for de sitter ved siden av deg i den Berg og dalbanen ❤️ vist du tviler et sekund på det, så er det fordi de prøver å være så sterk som du trenger at de er ❤️
❤️ Masse god bedring. Skal sjå at detta går fint. 💪🏼
❤️
Kjenner igjen denne, her måtte vi ta en prat om takhøyde. Redsel, tanker mm er det store beistet i skapet i forbindelse med sykdom, og etterhvert så kapitulerer den som står i det og innser at alle rømningsveier er stengt en har ikke noe valg. De rundt er nok minst like redd og bekymret samtidig som man rammes av hjelpesløshet…… Krysser fingrene for dere❤️ Denne kampen vinner dere
God bedring❤️Takk for alt du deler❤️
Lykke til med den tøffe behandlingen du må igjennom med stråling og cellegift.. Det blir tøft men du er tøff, heier på deg Marna 👍💪💪💃❤️